11. jun. 2012

Nei, jeg kommer ikke til å kjøre bil

HegeGS ga oss papirdokker en utfordring. Hun ville se vår største frykt. Bare det å finne sin største frykt var en utfordring synes jeg. Det er mye jeg "hater" eller misliker. Som feks små ekle insekter, varetelling, unødvendige diskusjoner og krangler med de man har nær osv. Men alt det der er vel ikke noe jeg frykter. Den største frykten er selvfølgelig at det skal skje noe med ungene eller andre som eier en bit av hjertet mitt. Men den frykten er vel prisen for å være glad i noen. Men min egen frykt som jeg har prøvd å jobbe med, men som jeg dessverre har gitt opp flere ganger det er å kjøre opp til bil. Jeg er livredd for å kjøre. Det går nesten greit å sitte på, men er neimen ikke høy i hatten bestandig da heller. Men det å ha ansvaret for å kjøre selv det tør jeg ikke. Jeg har nesten gjort meg ferdig med kjøreopplæringa to ganger, men har trekt meg i siste liten begge gangene. Familien min er skikkelig oppgitte og maser ganske jevnlig. Og jeg har skikkelig dårlig samvittighet for kjæresten min som alltid på ta ansvaret for å kjøre ungene til barnehagen og når vi skal bort osv. Jeg tror ikke jeg er noen dårlig sjåfør heller, men jeg har rett og slett angst for det å ferdes i trafikken. Og mest redd er jeg for at jeg skal være skyld i en ulykke som kan skade det som verre er. 
Det var ikke lett å scrappe noe man misliker, og jeg tror jeg skal holde meg til å scrappe det som gleder meg fremover. 



1 kommentar:

  1. Kjempeflott bidrag, Gunn Elin:)
    Å scrappe frykt er ikke enkelt, men det fikset du med glans selv om du helt sikkert følte på mange følelser underveis (det gjorde iallefall jeg når jeg laget inspirasjonsbidraget). Håper du en dag kommer over frykten din:)

    SvarSlett